Avrettingsverktøy
fra DIT for profilering, sliping og kondisjonering
og kondisjonering av konvensjonelle slipeskiver

Rettingsverktøy gjenoppretter målrettet slipeskivens funksjonalitet eller tilpasser den til en bestemt slipingsoppgave. Her fjernes materiale fra skiveoverflaten, slik at slitte eller tilstoppede områder fjernes, slipekornene blir blottlagt og den nødvendige konturen oppnås.

Hos DIT benyttes diamantbelagte verktøy med ulike skjære- og beleggkonsepter til dette formålet. Utførelsen avhenger av hvilken slipeskive som skal bearbeides, og hvilken geometri, overflatestruktur og prosessstabilitet som skal oppnås.

Slipeverktøy kan innledningsvis deles inn i stasjonære og roterende systemer. Blant de stasjonære utførelsene finner man for eksempel enkeltkorn-, flerkorn- og mangekornslipere, profil- og diaformslipere samt slipeskiver. Roterende slipeverktøy fungerer derimot med en diamantsliperulle som drives under slipeprosessen.

Innenfor disse gruppene skiller slipeverktøyene seg i tillegg fra hverandre ved diamanttype, antall og plassering av skjærepunkter, arbeidsbredde, geometri og bindingsmatrise. Vi produserer derfor ulike verktøyprinsipper for å dekke både punktvise profileringsoppgaver samt flate og automatiserte slipeprosesser.

Valget av rettingsverktøy starter med spesifikasjonene for slipeskiven. Avgjørende faktorer er slipemiddel, bindemiddel, kornstørrelse, skivestørrelse og profilform. I tillegg kommer de krav som stilles til dimensjons- og formnøyaktighet, den anvendte slipemetoden, det eksisterende avrettingsutstyret samt de ønskede avrettingsparametrene.

Et enkeltkornslipeverktøy kan for eksempel være egnet for fleksibelt produserte konturer, mens flerkorn- eller mangekornssystemer gir fordeler ved større arbeidsflater og belastbare slipesykluser. Ved DIT-utformingen vurderes derfor verktøy, holder, diamantbelegg og maskinforhold samlet, i stedet for å velge avrettingsverktøyet utelukkende på grunnlag av dets konstruksjon.

Ved et stasjonært opprettingsverktøy har verktøyet ingen egen rotasjonsbevegelse under bearbeidingen. Den relative bevegelsen oppstår gjennom den roterende slipeskiven og eventuelt gjennom maskinaksenes banebevegelse. Avhengig av utførelse kan kontakten skje via en enkelt diamantskjærkant, flere korn eller en flat virkningssone.

Roterende avrettingsverktøy er derimot selvdrevne og kommer i kontakt med slipeskiven med et definert turtall eller et definert hastighetsforhold. De egner seg spesielt godt for automatiserte prosesser med korte avrettingstider og store produksjonsvolumer. Hvilken utførelse som er best egnet, avhenger derfor av profil, maskin, seriestørrelse, takttid og krav til prosessreproducerbarhet.

Oppsliping er den overordnede bearbeidingsprosessen som brukes til å oppnå eller gjenopprette en slipeskives funksjonelle tilstand. I denne prosessen kan både geometrien og skjæreegenskapene endres.

Ved profilering er det først og fremst den geometriske formen på slipeskiven som skapes eller korrigeres, for eksempel en radius, en vinkel eller et komplekst profil. Ved sliping er det derimot den mikroskopiske skjæreevnen som står i fokus: Bindemiddelandelen reduseres, slipekornene blottlegges og sponrommene åpnes igjen. I praksis kan begge prosessene kombineres i én og samme rettingssyklus.

Fremføringen avgjør hvor dypt avrettingsverktøyet trenger inn i slipeskiven. En for liten fremføring kan føre til at slitte områder ikke fjernes fullstendig; en for stor fremføring øker derimot belastningen på verktøyet og materialavtaket.

Fremføringen og den derav følgende overdekningen påvirker den genererte overflatetopografien. En større overdekning fører vanligvis til en finere avrettingsstruktur, mens en mindre overdekning kan gi en mer åpen og skarpere skiveoverflate. Den riktige kombinasjonen avhenger blant annet av kornstørrelse, bindemiddel, avrettingsverktøy, slipoppgaven og ønsket overflate på arbeidsstykket. DIT tilpasser derfor disse parametrene til den konkrete brukssituasjonen i samsvar med verktøy- og slipeskivespesifikasjonene.

Behov for oppsliping viser seg ofte ved at slipeskiven ikke lenger opprettholder sin opprinnelige skjæreevne eller form på en pålitelig måte. Typiske tegn er økende slipekrefter, økende varmeutvikling, avvik i mål eller profil, endret overflateruhet på arbeidsstykket, tilstoppede porer eller en synlig glattet skiveoverflate.

I reproduserbare serieprosesser bør tidspunktet for retting ikke først fastsettes etter at en kvalitetsfeil har oppstått. Det er fornuftig å ha en definert slipe-syklus som er basert på prosessdata, slitasje på slipeskiven, komponentkvalitet og levetid. På denne måten kan slipingen integreres i prosessstyringen før grenseverdiene for dimensjoner, overflate eller slipeytelse overskrides.